Regnet under gatelykter glitrer
underlig undrende flakkende støv
i lyset dansende skjærende døvstumme dråper som stille forsvinner før
de treffer bakken under lyset
Aldri blir det natt og aldri dag vi lever i skumringstimens nederlag
Prøv å form en sang, en sang av lykke
når ordene glipper og alt går galt
til du i vin finner det genialt og tror det som den gangen ble deg fortalt, at du selv var veien og lyset
Aldri blir det natt og aldri dag vi lever i skumringstimens nederlag
Og tenk på den som ventet på ditt ord
på det du trodde du sa å så klart
fordi du sang til verden skjønt og vart men for den du sang til var det knapt hørbart, si det nå til regnet og lyset
Om du skulle våkne opp om natten
skjelvende ensom og lammet av frykt
så vit du er elsket av en forrykt som aldri vil hvile men bærer sin lykt og sitt hjerte langt vekk fra lyset
Aldri blir det natt og aldri dag vi lever i skumringstimens nederlag
Å la meg våkne, våkne i mørket
våkne når kvelden såvidt har begynt
og et minne om sangen svinner tynt
der lyset fra husene skinner i stedet for stjerner
En gang blir det natt og en gang dag og da slutter skumringstimens selvbedrag
(Tone Wasbak Melbye)
