Når året har nådd sitt mørkeste punkt
når det ikke er mer å hente
skal vi treffes igjen
og jeg går over isen, for alle broer er brente
Man kan ikke stole på langvarig kulde
isvann trekker inn i mine sko
isen er ikke trygg
det er verre i mørket når man lever bare på tro
I det iskalde vannet fins varme og ro
og en endelig slutt på striden
men jeg har ingen hast
for jeg vet hva som venter meg der på den andre siden
Og jeg elsker deg jo, kanskje til og med nok
til å bære meg trygt over isen
den er morken og svart
og dype, sprø knak lyder kvalmende gjennom disen
Jeg kjenner jeg står her på gyngende grunn
og lytter til isen som bråker
og jeg ser ikke land
og alt rundt sprekker opp og vil danne dype råker
Når det vi har går under, da går jeg med
Og jeg har ingen verdens plan om å hvile i fred
Du er det ene synkende skip jeg ikke forlater
Det ene jeg følger helt til bunns
Med pauker og basuner og skipsklokkers klang
Når solen snur går jeg tilbake
Tilbake med tidevannets gang
(Tone Wasbak Melbye)
