Forlis

Himmelen er tung og mørk
Det blåser opp til storm i øst
Havet lover ingen frelse
For de syv og søtti arme sjeler
fanget her ombord
Som ikke annet gjøre kan enn å vente

Hundre mil fra hver en havn
Når vindens uling setter inn
Havet gir ingen nåde
Til de syv og søtti mørke sjeler
uten lengsel
Som aldri har lagt bønnens ord på sine lepper

Rop ikke så høyt mitt barn
Det er ingen som kan redde deg
Du burde valgt den smale sti
Du burde valgt den brede vei
For alle dem som sitter her, er fortapte alle og enhver
Dette er din siste reise

Redd seg den som reddes kan
Her finnes knapt et håp ombord
Havet åpner sine armer
Og hun gjør ingen forskjell på rotter eller menn
Nei hun gjør ingen forskjell
På rotter eller menn

Bølgene bruser som lyden av en mektig foss
Og klokkene de ringer, men ikke for å ære oss
Ingen roper herrens navn
når vi kaster oss i Draugens favn
Og ender vår siste reise

(Tale Fjell Egeberg)